Klaus Rifbjerg set fra Norge

Flere av diktene blander barnlighet med noe destruktivt, uhyrlig og uhørt. For eksempel i dikt 8, hvor diktjeget beretter nøkternt og gammelklokt om de utfordringer, som venter en uerfaren kaninholder. Men ettersom diktet skrider frem og kaninen vokser til, trer noe djevelsk og uhyggelig frem i kaninens sted:

”Dog endnu er det værste tilbage/ thi ikke blot er dyret vokset og skubber ryggen/ op mod burets tagpaptag indvendig/ det er foden der er blevet stor/ og begynder at banke/ ikke regelmæssigt/ men med uforudsigelige uregelmæssige pauser”.

Det er ikke bare kaniner, som endrer form og betydning i ”Stederne”. Selv noe så vakkert som bladene på bøketrær en vårdag blir langt fra den idyllen, de romantisk anlagte av oss forventer. Det lyder ”knald på knald i skoven”, skriver fortelleren i dikt 4, før han analyserer utsagnet, lik en streng litteraturviter med angst for metaforer ville gjort.

Men i diktet, som forøvrig er en av samlingens aller beste, fortsetter poeten likevel å skildre lyden av bøkens blader, som springer ut. Den sammenlignes med hvisken og silkeaktig knitring, ”der udsat for højttaler ville bringe/ minder om havets brusen for slet ikke/ at tale om sfærernes musik når/ de gamle bøge springer ud.”

Men som det så ofte skjer i diktene i ”Stederne”, så forvandles natur og livskraft til å bli en parallell skildring av det motsatte, nemlig kunstferdighet, disharmoni og død. ”Når de gamle bøge springer ud” er tittelen på en melodi, som gjaller mellom murene i bakeriet, vi beveger oss til. Der befinner klovnen Pierrot seg. Han henger seg blant melsekker, mens dypt frustrerte kakerlakker spiser fjorårets bøkeløv. Den resignerte sluttsatsen i diktet lyder slik: ”Slægters gang og pop og pis og papir/ når de gamle bøge mod al fornuft/ springer ud.”

Fornuften leder oss tilbake til Hamsuns venn, som slår en hest i hjel, fordi den ser stygt på ham. Etter å ha lest Rifbjergs diktsamling tar en seg i å tenke, at Rifbjerg i grunnen godt kunne vært den mannen, som slo i hjel hesten. For i ”Stederne” blir det stadig reflekterende fortellerjeget etter hvert så forstørret og overdimensjonert, at det slår over i sin motsetning, selve tenkningen og den avstanden, den skaper i teksten, virker direkte sinnsyk.

Klaus Rifbjerg har med andre ord skrevet en fabelaktig god diktsamling, der intet er, hva det ser ut som.

Klaus Rifbjerg: Stederne. 104 sider. 199 kroner. Gyldendal. Udkommer i dag.