Kommentar fra Fredrik S. Heffermehl, forfatter av den bok som fikk en offentlig svensk myndighet, stiftelselsestilsynet, til å undersøke hvordan Nobels fredspris forvaltes: Med sin pris “for fredsforkjempere” ville Nobel støtte de som aktivt prøver å bygge en demilitarisert verden, uten militærvesen. Fredsarbeid kan være alt mulig, alle de priser Norge har utdelt kan passere som “fredspriser,” men de fleste er for indirekte eller irrelevante til å falle innenfor det mandat Nobel oppstilte for de to norske Nobelorganene, Stortinget og Nobelkomiteen. I atomalderen er Nobels oppskrift, fred ved folkerett og sterkt internasjonalt samarbeid om nedrustning, mer påtrengende nødvendig enn noen gang.

I sit testamente skrev Alfred Nobel, at prisen skulle gives til “fredsforkjempere”, dvs. til den der har gjort mest for at samle nationer om nedrustning og dannelse eller udbredelse af fredskongresser. Det norske Storting fikk ansvaret for å utnevne en komité på fem personer til at uddele fredsprisen. De to organene, altså også Stortinget, er her underlagt loven og plikter å følge den – og den norske lovgiver er faktisk også I denne sammenheng underlagt de direktiver som matte bli gitt av den private svenske Nobelstiftelsen og et offentlig administrativt organ i Sverige, stiftelsestilsynet som skal se til at testamenterte midler ikke misbrukes for andre formål enn tilsiktet av testator.

Dette behøver ikke bli noe stort problem, det eneste som trengs er at de to norske Nobelorganene gjør det klart at de vil gi prisene tid de fredsforkjempere som Nobel så klart beskrev i sitt testament. Det er entydig og ubestridelig hva slags fredsarbeid han ville støtte med prisen - men i fire år har Nobelkomiteen ikke vist den minste interesse for Nobel og hva han ville med prisen, enda det er dette det å tolke handler om.

Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter,
senest av boken “Nobels fredspris. Visionen som försvann”
http://www.nobelwill.org